En helt normal tirsdagstrening

Klokken 20.00 hver tirsdag møtes en flott gjeng med karer på NaKuHel for felles trening. De fleste av oss kan nok virke litt uinspirerte, slappe, noen nærmest apatiske med sløve blikk etter en lang dag med jobb og familie.

Vi hilser, prater lett og ledig i påvente at alle skal møte.

20.05  Alle på plass, oppvarmingen rundt Semsvannet starter, ankommer Tveter gård etter ca. 10 -12 minutter, fremdeles litt sedate og sløve. Vi fortsetter nedover bakken og nærmer oss starten for dagens intervalltrening, Elghufs med staver, 5 drag opp til porten på Rustan.
Jeg fornemmer en svak eim av testosteron, adrenalin og lett svette, blandet med en eim av aftershave fra morgenens barbering – noe begynner å skje.

Vi ankommer startområdet og forvandlingen skjer nærmest umiddelbart.

Denne tilsynelatende mislykkede forsamlingen med mennesker har brått, blitt forvandlet til en gjeng virile fullblodshester. Noen vrinskende, noen siklende, noen slår med hovene, andre kaster på hodet, noen tripper rastløst rundt, noen begynner å prate uten stans, en gjeng småsløve karer har plutselig funnet en indre motivasjon, nå med et fast og klart blikk bare sultne stolte rovdyr kan fremvise.

Glemt er nå, de dagligdagse familie-rutinene, foreldresamtaler, oppkast, feber, jobben, de vonde knærne, loppemarkedet man ikke fatter man fikk ansvaret for, listen er lang og forskjellig for hver av oss.   

Vi blir enige om lengden på intervallene, 4-5 minutter, og hvem som skal rope når det er hvile.

– Så er vi i gang, Jeg kjenner umiddelbart at dette kommer til å gjøre vondt. Herregud for et tempo. Denne utemmede testosteron flokken av menn med staver, puster og peser seg opp, bakke for bakke, kanskje mer kraftfullt og imponerende enn noen gang.

Noen av oss ser du tydelig har en god dag, noen er på det jevne, og noen har det helt forferdelig.

– Himmel og hav, tenker jeg. Dette klare jeg aldri, sikker på at jeg sprekker på første draget. Herregud, lærer jeg aldri. Hvem i helv… skulle ta tiden, avtalte vi ikke at det skulle ropes, det må da ha gått minst ti minutter siden vi startet?  Hva skjer!?  – H  V  I  I  I  L !  ljunget det fra den bekmørke skogen.
– Hvordan klarer de å holde et så høyt tempo, vanvittig å spreke de er, tenker jeg i mørket for meg selv.

Vi som er sist, henger på stavene helt til lysene fra hovedgruppa blir vel intime. Vi rusler ned og gjør oss klare for neste drag.  Jeg trenger raskt noe motiverende å tenke på, for dette blir tungt. Jo, nå vet jeg – alle de andre fedrene er dopa, og jeg er den eneste rene ­ –  en utrolig motiverende tanke, jeg klarer å heve hodet til brysthøyde og gjennomfører nok et drag. Tenke seg til, dope seg ned for å imponere likesinnede på elghufs. Denne nye innsikten gir meg styrke til å gjennomføre tredje og fjerde draget også.

Ett drag igjen, utrolig sliten nå. Jeg tenker – skal jeg konfrontere dem med mine antagelser, få dem litt ut av fatning, beine opp og slå først i porten og kjøre ”Loooser” -dansen som en annen galning.  – Nei, bedre å vente til neste tirsdag, eller…. kanskje neste der igjen.

Siste draget starter, stavrer meg oppover, og med hodet i knehøyde og et utmattet smil om munnen slår jeg i porten. – Jeg klarte det nok en gang.

Vi jogger samlet tilbake, alle fornøyde, tilfredse og kanskje litt lykkeligere enn da vi startet.

Fredrik