Sympati fra andre menn – unngås, om mulig.

Søndags-joggen startet perfekt med, som vanlig lavt skydekke og regn. Før jeg jogger videre, så la meg stresse et par ting

1. Jeg er tøff
2. Sympati fra andre menn – unngås om mulig.

Vi har alle et bilde i hodet vårt på den lille stakkarslige gutten som fryser på hender og føtter og vil hjem til mamma for trøst. Hallo!! Ikke denne karen – ikke pokker! For husk, jeg er tøff. Ikke litt tøff, men stein tøff. Da er det ganske åpenbart at jeg aldri og jeg mener aldri, ville blitt fulgt hjem i sympati over å ha blitt skadet på trening. Det vil heller aldri oppstå en situasjon hvor jeg må belaste andre, ved at de må ta hensyn til meg. Det skulle tatt seg ut - jeg skadet, og andre hardbarka menn nesten like tøffe som meg selv, måtte gå sammen med meg i sympati, fordi at jeg ikke klarer å løpe. Nei, gud forby. Skjer ikke, går ikke, tanken er hinsides, som tatt ut av fra et eventyr.

En time ut i søndags-joggen skjedde det "PANG", eder og galle som det smalt til i leggen. – Skadet og med såret stolthet og masse sympati og empati for den stakkars gutten som fryser og vil hjem til mamma, tuslet jeg hjemover, sammen med noen tøffe hardbarka karer, som er mye tøffere enn meg.

Fredrik