Milde moses, hun var flott! Jeg stopper helt å puste, magen kjennes ut som den skal eksplodere, hatt smerter i magen før, men dette kjentes – vanvittig hardt, samtidig ømt, brennende, voksende, vakkert. Skapelsen som kommer imot meg er så henfallen vakker, øm og god at – følelsen sperrer for ordene, registrerer at munnen har tørket inn – faen! Hun ser på meg; smiler, hun smiler til meg! Hun må da for helvete ikke komme bort til meg nå! Hun må jo se at jeg er syk, eller i hvert fall ser syk ut. Jeg er ikke klar! Magen brenner, fremdeles vakkert. Smilet er strålende, et smil som vitner om ømhet, varme, godhet, og for et smil – du bare må smile tilbake.
Jeg kjenner henne ikke. Aldri sette henne før. Forundret over at hun er så direkte og uredd overfor en fremmed. Jeg er totalt utmattet, står fremdeles og gaper som en tulling, orker knapt smile tilbake.
Jegeren i meg kommer rask til seg selv, følelsen i magen har spredt seg til hele kroppen, hjernen skanner raskt byttet fra topp til bunn. – Det må være den vakreste skapelsen jeg noen gang har sett. Plettfri!
Smilet skremte henne. Hun kastet seg brått rundt – vakker det var hun!
Jeg står pesende tilbake på toppen av bakken og betrakter dyret
Livet er herlig! Sitt ikke inne og kop! Kom dere ut i skogen og nyt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar