Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden

Vi skal dele kunnskap gjennom treningsfelleskapet. Historie er ett viktig element. Blir man spurt om Vestmarka i Skiløypa eller av barna våre bør vi kunne svare fornuftig.  Vi bør også gjenkjenne stedsnavn og vite litt om denne flotte skogen. Vi får begynne langt tilbake i tid. Denne artikkelen ble skrevet rundt 1920 av Redaktør Anton B. Rustad. Her er en gjengivelse på bokmål i fri form.

Artikkel fra Budstikka (gjengitt under) ca. 1920

 

"Vestmarka er ett navn og ett begrep som søndagsturistene fra Oslo har festet ved den store og sammenhengende skogstrekning som begrenses av Lierskogen, Lier og Holsfjorden opp til Toverud og av Bergsfjellet og og Skaugumsåsen i Asker til Stokker og videre til Ringifjellet, Ramsås og Risfjellkastet i Bærum for tilslutt å ende i en spiss trekant oppe ved Tjernsli og Sollihøgda.

Det samlede areal er vel 40 000 mål hvorav Solli og Rustanmarka var større enn de andre parsellene. Deretter følger Gupumarka og Tveitermarka, samt lengre i syd Sørsdal- og Bømarka m.fl.

I den vakre vestskråning i Bærum har vi Ringimarka, Holomarka, Hornimarka. I overgangen mellom Asker og Bærum har vi Stokkermarka, Grosetkollen, Semsmarka og Skaugumsmarka.

Den samlede skog utgjør ett vakkert og harmonisk hele. Hadde den ligget noe høyere ville den blitt kalt en høyslette. Høydene på alle hold hever seg ikke synderlig over det øvrige. Kroftkollen ovenfor Tranby er 484 meter, Hagahugget 460, Furuåsen nær Solli 455, Toverudgampen 456, Branntårnet på Haveråsen 438, Ramsås 430 og Engerseter 400 m. Altså merkverdig jevne høyder til alle kanter. Hele den sentrale del av denne skogen senker seg i jevnt fall ned mot Store Sandungen på 306 meter. Høydeforskjellen er ikke stor, og er man midt inne i Vestmarka ser man ikke på noe sted antydning til en bergvegg. Derimot omgir sådanne og bratte vegger denne mark på alle kanter, og de begrenser den ganske skarpt, og er velkjente, enten man ferdes i Lier fra Tranby og opp til Toverud,  i Asker fra Solli og opp til Groset, og i Bærum fra Holo og videre i vest til Risfjellet. Fjellrekken avbrytes bare av den brede elvedalen for Askerelven, Gupuelven og Verkenselven på Lierskogen. Asdølelven faller derimot ut fra Store Sandungen i ett trangt, bratt juv, en helt vestlandsk formasjon.

Inne på dette skogsområdet var det rundt 1850, med litt større og smått, 11 bebodde bruk, 3 Rustangårder og ett lite bruk som hang sammen dermed, men som tilhørte Tveiter. Det var 1 Solligård, den største av de alle, 2 Gupugårder, småbrukene Haugsvollen og Rolighullet i Bærum, Linneberget og Askenbergseteren i Lier. Bruk som lå i kanten av marka er ikke medregnet, slik som Bergsmarka, Stokkerbråtan og brukene oppover ved Krakavik og Bjørkestua. Kun 6 av de 11 bruk hadde hester, men veiene til de alle var forferdelige. Enda erindres Rustanbakkene, Frantzklev og veien til Solli. Det kan vel ikke nektes at livet på disse bruk ble noe enstonig, kjedelig vil enkelte si. Rundt 1850 kom det ikke en avislapp til noen av dem, man nøye seg med de muntlige meddelere nede fra bygden, og enkelte ble jo under disse forhold fremragende fortellere og – skrønmakere. Nysjerrigheten ble heller ikke liten. Jeg kom bort til en gammel mann på ett av brukene. Han spurte om noen nede i bygda hadde giftet seg, “spella opp” eller hengt seg, det kunne etter hans mening komme ut på ett. Når jeg måtte svare nei til alt sammen sa han: “Nå har jeg aldri hørt så gæli.”

Amtskart over Vestmarka ca. 1830

Det var i gammel tid bare to veier, en korsvei som gikk over Vestmarka. Den ene var veien fra Tveiter til Rustan, og i tilslutning, den vel opptråkkede stil til Enger i Sylling. Den andre var den som gikk fra Stokker eller Kattåsen til Gupu og videre til Rustan samt forbi eller over Store Sandungen og over Kariåsen til Solli og Bø på Lierskogen. En kort vei førte fra Kariåsen til Seterregionen ovenfor Ramsås. De mange blå – og rødmerkede stier, som nå er rettledning for turistene, fantes ikke. Dog skjønt så tett disse veier nå er merket av på turistkartene så er det ett stort areal man har latt stå blankt, nemlig den store trekant mellom Hagahugget og Kariåsen, denne omfatter Lensmannsdalen og begge sider av den, syd til Trånavannet og Olledøla, og dette er også den mest ulendte del av Vestmarka, som eller har pent lende. Inne på denne ser man fra store deler av Store Sandungens vann, bare litt mindre enn Semsvannet; det ligger som ett stort ensomt øye i skogen, gir denne en egen sjarme og avbryter ensformigheten. De andre ikke få tjern er små og ligger merkelig gjemt bort i skogen, så man som regel ikke  ser dem før man er rett innpå dem. Det største er Lille Sandungen, gjemt mellom bratte skrenter. Enger Fløiten og Asdøltjenet i Asdølelven, de små allerede i 1850 gjengrodde små, Øivann og Damvann innenfor Haveråsen, Gupufløiten nær Gupu og Kalvemyrputten og det adskillig større Svartvann innenfor Risfjellkastet, som det har avløp utigjennom.

Man ser utover store deler av Vestmarka med dens svakt bølgeformede linjer omtrent hvor man står. Man ser gran, gran og atter gran som ett uendelig mørkegrønt teppe. Løvtrær var det lite av, litt gråor ved bekkekanter og myrputter, bjerk såes hist som her men sparsomt, litt asp som om høsten lyste opp med sitt røde løv og rognen med sine bær, Seljen banet seg ydmyk vei, hist og her, og noen nøtteløse hasseltrær fantes også, men deres plass var i de store ras i terrengets ytterkanter. Ett enkelt asketre og lønnetre kunne man så vidt finne, men eik eller alm så jeg aldri så høyt oppe. Det var ingen sandmoer som ga plass for furuen, som bare fantes spredt og meget fåtallig. Granen var vel 99 prosent av skogbestanden, og løvskogen så man ikke engang utenom høsten, når den viste seg som gule streif i den grønne granskog. Barlind så jeg merkelig nok aldri, men enerbusken grodde på tørt bråteland. Om høsten gulnet det som sagt i de fåtallige løvtrær, de store snauhugster og jordene til de små bruk som ble brune, “høstbrune seter.” Semsmåsan, ett litt større overgrodd vann, skiftet fra mørkegrønt til grått eller brunt og likeså. Tveitermåsan som ligger litt høyere oppe ved Korselven og som hadde rester av ett primitivt damanlegg til fordel for Tveitersaga.

Kart over Vestmarka, 2013

 

Hva floraen i det hele angår, så hadde den ett fåtall av arter; men hver av disse opptrådte oftest i store mengder. Botaniske rariteter fantes først nede under fjellskrentene; det var de beskjedne blåklokker, Maria nøklebånd m.fl som var alminnelige her oppe. Kvanrot vokste nede ved Sandungen. De gamle Kølabonner, jeg erindrer enda klart hvor 12 stykker av dem ligger i omegnen av Rustan, ble lenge liggende som fine gressgrønne rundinger uten trær inne i skogen. Rene danseplasser hvis det hadde vært bruk derfor."

Vi avslutter der. Historien etter 1920 kjenner vi noe til men detaljene NIKE batteriet, demningen på Sandungen og alle skogsbilveiene kommer vi tilbake til senere.