Skriket i Marcialonga

Måneder i forveien tror vi han hadde bestemt seg: ”Råeste leiebil Marchialonga 2013” var en konkurransen han ikke skulle tape.

At bilen han leide, ikke hadde plass til langrennsski, har FFSF av underliggende årsaker valgt å ikke belyse. Episoden får passere i stillhet, da formildende omstendigheter spilte inn denne dagen.

Vi kunne harselert og gjort narr. Lagt inn en bøtter med vennskapelig erting, skrevet side opp og side ned på bloggen – men vi valgte å la det gli bort i stillhet. Ikke nevne det, ut av syne, ut av sinn, – la det ligge dødt!

Det er på bakgrunn av den rå, hjerteskjærende og nærmest ut av kroppen-opplevelsen han opplevde senere på kvelden, Munchs mesterverk "Skriket" er nok ganske dekkende. Vi skal la være å rippe opp i episoden med denne leiebilen. Vi lar den bli begravd i Italia, og ordet "leiebil", for vi har lært at hver gang ordet “leiebil” og “Ikke plass til ski” blir gjentatt, forsterker og lagrer det bare episoden sterkere.  Så enstemmig bestemte vi oss da for å legge lokk på denne spesielle episoden og ikke minne han på dette..., med leiebilen..., og ikke plass til skiene, og de greiene der, så vi går da direkte til begivenheten og de formildende omstendigheter.

Middagen vi fikk servert var kjærkommen, hyggelig og god, selv om vår ankomst var i seneste laget for hotellets kjøkken. 

Etter forrett og hovedrett, bestilte vi alle ordinære karbohydrat desserter, som kaker, is etc. – alle, bortsett fra ambassadøren, ja han med leiebilen, den nå så omtalte ambassadebilen, som sto parkert rett foran hotellet. Våre andre leiebiler, fullstappet og overlesset med langrennsski, sto litt i bakgrunnen.

Kelneren venter nå bare på han, – han, bruker svært god tid, studerer menyen, som om han leste en bestselgende krimbok, det nærmest var umulig å legge bort. Når lesestunden og studieperioden var over, la han ned menyen, tenkte hardt, tittet ned i gulvet, opp i taket, tittet lekent på den lett trippende, men tålmodige kelneren som skulle ha gått av vakt for over en time siden.
– dagens friske frukter!  – jeg tar dagens friske frukter! Christen var steintøff – han gikk ikke for karbohydrater, han gikk for skjønnhet, helse og vitaminer. 

Vi andre tittet litt skyldbetynget på hverandre, angret nok litt vårt usunne valg, kanskje litt misunnelig også. Vi så for oss jordbær, bringebær, blåbær, pasjonsfrukter, deilig dandert med frisk jordbærsaus, tegnet som en ski-trinse på tallerkenen, men – for sent å angre nå.

Det tok nok ikke mer en 15 sekunder før kelneren kom med desserten til han. Jøss, her var det tempo. 

I det tallerkenen traff bordet ble det musestille…

Klikk her for bilde!