Marcialonga - konkurransedagen

Forberedelser og planlegging. 

Vi tenker gjennom alt, – alt for å unngå å skape stress og usikkerhet før rennstart.

Alle har sine rutiner, mest for å dempe, ha kontroll og være trygg – men av og til skjer ting, litt uventet.

Jørn og jeg, som de sist startende av FFSFene, ruslet ut av varmeteltet ca. 8 minutter før oppgitte starttid.

Vi var nok begge litt spente, diskuterte løst om vi skulle legge arrangørposen i startbåsen eller slenge den på lastebilen som arrangørene hadde bedt om. Mest for å få tiden til å gå, ha noe annet å hvile tankene på.

Vi passerer lastebilene ca. 5 minutter før start, bestemmer oss raskt for å gjøre som  arrangøren vil, pakker raskt medbragte tursekk i arrangørposen, fester nummerlappen på sekken, presser luften ut av posen, for tilslutt å lukke med utdelte ståltråd og startnummer.

” P A N G”

Et kjempesmell dundrer utover dalen. Jeg ser skiløpere nær oss kaste seg ned, litt usikre  på om det var en bombe eller om vi ble angrepet…

I følge Marcialonga Terror-registerforskrift §3 kan jeg ikke gå i detalj her men, ….

Jeg reiser meg raskt opp, ørene piper ennå etter smellet, deltakerne i nærheten, fremdeles litt øre, ser spente etter hva dette kunne være.

Alles øyene er nå rettet mot smellet, og nærmere bestemt Jørn.

Han står ganske alene, litt til høyre for meg, fortvilelsen lyser ut av øynene, apatisk stirrende ned på sin flotte lilla oppbevaringspose som nettopp hadde eksplodert.

– 4 minutter til start. Jørn handler raskt fra nå av. Jeg tar ski og staver. Jørn finner en funksjonær og forklarer hva som har skjedd, – kheeee, svarer posepakke funksjonæren. Jørn går over til tegnspråk, viser frem den ødelagte posen som eksploderte, holder opp ryggsekken, vinterstøvlene m.m , prøver etter beste evne å få kommunisert at han trenger en ny pose, – raskt! ­– Kheeeeee fortsetter funksjonæren ristende på hodet  og armene  gestikulerende i ” I know nooothing” positur.

– 3 minutter til start. Jørns respons faller også inn under Marcialonga terror-registerforskrift §3, og er selvfølgelig også unnlatt offentligheten.

Jørn skjønner raskt at dette er nytteløst, kaster seg nå ned på knærne, sekken er allerede stappfull, jakke og vintersko må pakkes og festes til sekken, deretter må sekken merkes og legges sammen med tusen andre poser. Faller nummertaggen av, kan han si adjø til sekk, jakke og tørt varmt tøy ved mål.

– 2 minutter igjen til start – vi har god tid, slapp av, dette går bra, oppmuntrer jeg.

Selv et ekorn skjønner at Jørns stressnivå er himmelhøyt over normalen. 

Han får til slutt presset jakken inn i ryggsekken, – jeg tenker, nå sprekker den også, men det går bra. Vinterstøvlene!?, jo, han må binde de fast, hanskene må av, støvlene må bindes fast, mer tid løper.

– ett minutt igjen til start.! Jørn reiser seg opp, ser raskt over sekken, kaster den opp på lastebilen, sjekker at den blir liggende, snur seg rundt, ser at jeg står klar med skiene, pupillene trekker seg tilbake , ser antydning til et litt anstrengt smil, vi småløper bort til båsen vår, som heldigvis fremdeles er stappfull – vi rakk det!  Vi roer oss ned og gjør oss klare til start.

 ­

 Det er mulig vi går til start, et par minutter før neste år, og kanskje er vi bitte litte granne mer forsiktig, når posene skal pakkes.